PROFILBARU.COM

Anne Claude de Caylus
	Anne Claude de Caylus; maleri av Alexander Roslin, 1752-1753
Født	31. oktober 1692; Paris
Død	5. september 1765 (72 år); London
Beskjeftigelse	Forfatter, oldtidssamler
Far	Anne III de Grimoard de Caylus
Mor	Marthe-Marguerite de Caylus
Barn	Anne Claude Philippe Caylus Jr.
Nasjonalitet	Frankrike
Morsmål	Fransk
Språk	Fransk
Medlem av	Académie des inscriptions et belles-lettres (1742–1765)
Debuterte	1707
Aktive år	1707–1765
	Våpenskjold
	Anne Claude de Caylus på Commons

Anne Claude de Caylus (født 31. oktober 1692 i Paris, død 5. september 1765 i London), fulle navn og tittel var Anne Claude de Tubières-Grimoard de Pestels de Lévis, comte de Caylus, marquis d'Esternay, baron de Bransac, var en fransk oldtidsinteressert, en tidlig arkeolog, og litterat. Han var en av de første som førte inn kunsten i en nyklassisistisk retning, der han fortjener å nevnes på lik linje med Johann Joachim Winckelmann.

Caylus var fra 1731 medlem av Académie des Beaux-Arts og fra 1742 av Académie des inscriptions. Blant hans verk er Recueil d'antiquités égyptiennes, étrusques, grecques et romaines (7 bind, 1752-1757, illustrert av etsninger), og Recueil des peintures antiques trouvées à Rome (3 bind, 1783-87) som ble utgitt etter hans død. Caylus var også skjønnlitterær forfatter med Oeuvres badines (2 bind, 1788). De Caylus selvbiografi, Mémoires et reflexions, som ble utgitt i 1874. Han var også mesén og samler, hans antikksamling oppbevares i Bibliothèque nationale. Han utførte også etsninger etter modell av kunstnere fra den italienske høyrenessansen.

Liv og virke

Han var den eldste sønn av generalløytnant Anne de Tubières, comte de Caylus (1666-1704). Hans mor var Marthe-Marguerite de Villette de Mursay, comtesse de Caylus (1673-1729), datter av viseadmiral Philippe, marki de Villette-Mursay. Hans mor var også forfatter og etterlot seg pikante og verdifulle memoarer om hoffet til kong Ludvig XIV av Frankrike og Huset St. Cyr. Disse ble blant annet redigert av Voltaire (1770).

Som ung mann utmerket Caylus seg i krigene til den franske hær fra 1709 til 1714. Etter freden i Rastatt i 1714, da det ikke lenger var en krig å kjempe i, reiste han en del tid rundt i Italia, Hellas, Levanten, England og Tyskland. Underveis henga han seg til studiene og innsamling av antikviteter og fortidsminner. Han ble et aktivt medlem av Académie royale de peinture et de sculpture og Académie des Inscriptions. Blant hans fortidsminneverker er den omfattende illustrerte Recueil d'antiquités égyptiennes, étrusques, grècques, romaines et gauloises (6 bind, Paris, 1752-1755), som ble en påvirkningskilde for nyklassisistiske formgivere for resten av århundret. Hans Numismata Aurea Imperatorum Romanorum, behandlet kun gullmynter preget av romerske keisere, de som var verd en samling av en grand seigneur. Hans konsentrasjon på objektene selv markerer et skritt videre mot moderne vitenskap, og i hans Mémoire (1755) om metoden the method of Enkaustisk maling, den antikke teknikken med male med voks som medium, nevnt av Plinius den eldre, hevdet han å ha gjenoppdaget metoden. Diderot, som ikke var en venn av Caylus, fastholdt at den behørige metoden hadde blitt oppdaget av J.-B. Bachelier.

Caylus var en fortreffelig tegner og etser, og han kopierte mange malerier av gamle mestre. Han fikk gjort graveringer, som han betalte selv, av Pietro Santi Bartolis kopier av gamle bilder og utga Nouveaux sujets de peinture et de sculpture (1755) og Tableaux tirés de l'Iliade, de l'Odyssée, et de l'Enéide (1757).

Hans kulturelle interesser ble ikke begrenset til kunstartene fra antikken, men innbefattet også oldtidsmonumenter i Frankrike, slike som megalittene i Aurille (Poitou), og som han fikk bestilt tegninger av i 1762.

Han oppmuntret begynnende kunstnere og gjorde seg til venns med Pierre-Jean Mariette, en samler av trykk og tegninger, da denne var kun 22 år. Men som patron var han noe ustødig og lunefull. Diderot uttrykte dette i et epigram i hans Salon av 1756: «La mort nous a délivré du plus cruel des amateurs.»^[2]

Caylus hadde derimot en ganske annen side av sitt vesen. Han hadde en gjennomgående kjennskap med den muntreste og minst respektable sidene av nattlivet i Paris og etterlot seg et antall av mer eller mindre vittige fortellinger fra dette livet. Disse ble siden samlet i en bok, Œuvres badines complètes (Amsterdam, 1787). En av de bedre i dem er Histoire de M. Guillaume, cocher (ca. 1730). Hans Contes, som svever mellom franske eventyr og orientalske fantasier, mellom konvensjonelle sjarm- og moralsatirer, har blitt samlet og utgitt i 2005.^[3] Souvenirs du comte de Caylus, utgitt i 1805, er derimot av tvilsom ekthet.

Referanser

^ aibl.fr, besøkt 3. april 2023^{[Hentet fra Wikidata]}
^ «Døden har befridd oss fra den mest ondskapsfulle kunstkjenner»
^ Comte de Caylus; Julie Boch, red. (2005): Contes. Édition critique, Honoré Champion, (series Bibliothèque des Génies et des Fées, vol. 12)