Andreas Heusler kom fra en gammel borgerfamilie i Basel, Sveits. Han var sønn av Andreas Heusler (1834–1921) og sønnesønn av Andreas Heusler (1802–1868), begge med bakgrunn som jurister, rettshistorikere og politikere. I sin ungdom fikk Heusler strålende karakterer på skolen i Basel og i sine videre studier i Freiburg im Breisgau og Berlin, og oppnådde i 1887 doktorgraden i Freiburg med sin doktoravhandling „Beitrag zum Consonantismus der Mundart von Baselstadt“.
Forsker
Heusler ble i 1890, 25 år gammel, privatdosent for germanistik i Berlin. I 1893 giftet han seg med den 14 år eldre hessiske sangerinnen Auguste Hohenschild. Ekteskapet ble imidelrtid ulykkelig, og etter å ha vært separert siden 1901 skilte de seg i 1922.
Heusler ble værende i Berlin og var fra 1894 til 1913 Extraordinarius (assisterende professor) innen nordisk filologi. I denne perioden engasjerte han seg sterkt i studiet av norrøn og islandsk litteratur med særlig fokus på sagalitteraturen. Blant annet oversatte han en lang rekke verker til tysk og dro på to besøk til Island. I 1914 fikk han utgitt verket Die Anfänge der isländischen Saga der han lanserte begreper som friprosa og bokprosa.
I tiden 1914–1919, under og like etter 1. verdenskrig var Heusler professor i germanistisk filologi ved Humboldt-universitetet i Berlin. Fra 1920 bosatte han seg i Arlesheim ved Basel i Sveits. Etter at han gikk av i 1936 fikk han tildelt eget kontor ved universitetet i Basel. Heusler døde i 1940 etter kort tids sykdom.
Heuslersches Gesetz (Heuslers lov) er oppkalt etter Heusler. Den utsier at i de alemanniske dialekter blir fortis og lenis bare uttalt forskjellig når de omgis av stemte lyder («stimmlose Lenis und Fortis bewahren ihre gegensätzliche Natur nur in sonorer Umgebung»[5]), i alemannisk alts av /m/, /n/, /ŋ/, /l/, /r/, /ʋ/, /j/ og /w/. Slik uttales for eksempel i zürichtysk /fyr d̥i/ (für dich) som [fyr d̥i], mend derimot /heb̥ d̥i/ (halte dich fest) som [hep ti].[6] Oppkallingen etter Heusler slo igjennom, selv om han hadde påpekt at Jost Winteler i 1875/76, før ham selv, hadde oppdaget regelen.
^Andreas Heusler: Der alemannische Consonantismus in der Mundart von Baselstadt. Karl J. Trübner, Strassburg 1888, S. 24.
^Beispiel aus: Jürg Fleischer, Stephan Schmid: Zurich GermanArkivert 3. mars 2016 hos Wayback Machine.. I: Journal of the International Phonetic Association. 36, 2006, S. 243–253.
Heinrich Beck: Andreas Heuslers Begriff des ,Altgermanischen‘. In: Heinrich Beck (Hrsg.): Germanenprobleme in heutiger Sicht. (= Reallexikon der Germanischen Altertumskunde - Ergänzungsbände. 1). 2., um ein Vorwort erweiterte Auflage. de Gruyter, Berlin/ New York, 1999, ISBN 3-11-080031-4, S. 396–414.
Klaus Düwel, Heinrich Beck, Oskar Bandle (Hrsg.): Andreas Heusler an Wilhelm Ranisch. Briefe aus den Jahren 1890–1940 (= Beiträge zur nordischen Philologie. Band 18). Helbing & Lichtenhahn, Basel/ Frankfurt am Main 1989, ISBN 3-7190-1022-8.
Jürg Glauser, Julia Zernack (Hrsg.): Germanentum im Fin de siècle. Wissenschaftsgeschichtliche Studien zum Werk Andreas Heuslers (= Studien zur Geschichte der Wissenschaften in Basel. NF Band 3). Schwabe, Basel 2005, ISBN 3-7965-2163-0.
Jan Alexander van Nahl: Andreas Heusler und die Mittelalterphilologie. In: Zeitschrift für deutsches Altertum und deutsche Literatur 144, 2015, S. 421–431.
Ulrich Wyss: Andreas Heusler (1865–1941). In: Christoph König, Hans-Harald Müller, Werner Röcke (Hrsg.): Wissenschaftsgeschichte der Germanistik in Porträts. de Gruyter, Berlin u. a. 2000, ISBN 3-11-080726-2, S. 128–140. (kostenpflichtig De Gruyter Online)
Julia Zernack: Andreas Heusler. In: Christoph König (Hrsg.): Internationales Germanistenlexikon 1800–1950. de Gruyter, Berlin / New York 2003, ISBN 3-11-090805-0, S. 738–741.
.jpg)
.jpeg)
