Anatole France (fødenavn François-Anatole Thibault,[13] født 16. april1844, død 12. oktober1924) var en fransk poet, forfatter og journalist. Han var en suksessrik romanforfatter med en rekke bestselgere. Han var en utpreget ironiker og skeptiker, og som sådan ble han i sin samtid betraktet som den ideelle franske litterat. Han var medlem av Académie française, det franske akademi, og vant Nobelprisen i litteratur for sine litterære prestasjoner. Hans stil, som var inspirert av verkene til Voltaire og Fénélon, samt hans urbane skeptisisme og opplyste hedonisme, videreførte tradisjonen fra det franske 1700-tallet. Denne livsanskuelsen, som preger alle hans verker, kommer særlig til uttrykk i en samling av aforismer som bærer tittelen Le Jardin d'Épicure («I Epikurs have», 1895).[13] Det er alminnelig antatt at Anatole France stod modell for fortelleren Marcels litterære forbilde Bergotte i Marcel ProustsPå sporet av den tapte tid.[14]
Liv og virke
Som sønn av en bokselger tilbrakte France det meste av sitt liv omgitt av bøker, og blir omtalt som bibliofil.[15] Hans fars bokhandel, som het Librairie France, spesialiserte seg i bøker og tidsskrifter med tilknytning til den franske revolusjonen, og hadde mange av samtidens kjente forfattere og akademikere blant sine kunder.
Anatole France studerte ved Collège Stanislas, som var en katolsk privatskole. Da han var uteksaminert derfra begynte han som sin fars assistent i bokhandelen. Flere år senere fikk han seg jobb som katalogisator i bokforlaget Bacheline-Deflorenne i Paris og hos forleggeren Lemerre. I 1876 ble han utnevnt til bibliotekar ved det franske senatet.
France karikert av GUTH for det britiske magasinet Vanity Fair, 1909.Portrett av Anatole France av Anders Zorn, 1906.
Han begynte sin litterære karriere som poet og journalist. I 1869 trykket utgiveren Alphonse Lemerre et av Frances dikt, «La Part de Madeleine», i tidsskriftet Le Parnasse Contemporain. Dette tidsskriftets enkeltstående numre ble også utgitt i samleutgaver, totalt tre i tallet. I 1875 satt Anatole France selv i redaksjonskomiteen som hadde ansvaret for utgivelsen av tredje bind av LeParnasse Contemporain.
Fra 1867 virket han som journalist, og produserte en rekke artikler og notiser. Han ble berømt da han utga romanen Le Crime de Sylvestre Bonnard (1881). Denne romanens hovedfigur, den gamle skeptikeren og akademikeren Sylvester Bonnard, fremstod som Frances alter ego. Romanen ble lovprist for sin elegante prosa, og ble belønnet med en pris fra Académie française.
I La Rotisserie de la Reine Pedauque (1893) gjorde Anatole France narr av okkultismen, og i Les Opinions de Jerome Coignard (1893) gir han et tidsbilde av perioden som kalles fin de siècle. Han ble innvalgt til Académie française i 1896.
France kom også til å spille en viktig rolle i Dreyfus-saken. Han signerte Émile Zolas manifest til støtte for Alfred Dreyfus, en jødisk militæroffiser som på falskt grunnlag ble dømt for spionasje. I 1901 utga France romanen Monsieur Bergeret, som bygger på dette justismordet.
Frances senere verker omfatter den satiriske romanen L'Île des Pingouins (1908) (norsk oversettelse: Pingvinøya), der han harsellerer over menneskenaturen ved å skildre hvordan en flokk pingviner forvandles til mennesker – etter at dyrene ved en feiltagelse ble døpt av den nærsynte abbed Mael. Også i denne romanen finner man referanser til Dreyfus-saken; for øvrig kan romanen sees som et oppgjør med Frankrike historie fra middelalderen frem til forfatterens samtid, og den munner ut i et dystopisk varsel om hvordan fremtiden tegner til å bli. Les dieux ont soif (1912) (norsk oversettelse: Gudene er tørste) er en roman med handling lagt til Paris under den franske revolusjon. Hovedpersonen er en glødende tilhenger av Robespierre, og romanen skildrer hvordan han dermed blir delaktig i de blodige hendelsene under skrekkveldet i årene 1793–1794. Denne romanen er å ligne med et opprop mot all politisk og ideologisk fanatisme, og setter under lupen ulike andre filosofiske tilnærminger til hendelsene på denne tiden. La Revolte des Anges (1914) blir ofte betraktet som Frances mest dyptpløyende og ironiske roman. Den forteller historien om Arcade, skytsengelen til Maurice d'Esparvieu. Handlingen starter med at Arcade kjeder seg fordi biskop d'Esparvieu lever et på alle måter syndefritt liv. Derfor begynner skytsengelen å fordype seg i biskopens teologiske bøker, og som følge av sine studier ender han opp som ateist. Så flytter Arcade til Paris, der han forelsker seg i en kvinne, og som følge av at han mister dyden til henne faller englevingene hans av. Deretter slutter han seg til englenes revolusjonære bevegelse, noe som fører til at han møter Djevelen, som finner ut at dersom han får detronisert Gud vil han selv bli like allmektig som Gud. Arcade på sin side innser at å iverksette et kupp som fører til at Gud styrtes ned fra den himmelske trone, vil være meningsløst med mindre «vi i oss selv og i oss selv alene angriper og ødelegger Ialdabaoth». Ifølge France er «laldabaoth» Guds hemmelige navn, med betydningen «det vandrende barnet».
Den 31. mai 1922 ble alle verkene til Anatole France fordømt av den katolske kirke og plassert i Index Librorum Prohibitorum (Listen over forbudte bøker).[16] Han betraktet dette som en "hedersbevisning".[17] Denne katalogen ble for øvrig avviklet i 1966.
Privatliv
I 1877 giftet Anatole France seg med Valérie Guérin de Sauville. Hun var barnebarn av Jean-Urbain Guérin, en minatyrist som blant annet malte kong Ludvig XVI av Frankrike.[18] I 1881 fikk ekteparet datteren Suzanne.[18] Anatole France hadde gjennom hele sitt liv et turbulent kjærlighetsliv, og i 1888 innledet han et forhold til Madame Arman de Caillavet. Hun var vertinne for en populær litterær salong under den tredje franske republikk; forholdet mellom henne og France bestod frem til kort tid før hun døde i 1910.[18] Ekteskapet med Valérie endte med skilsmisse i 1893, og deretter hadde han en rekke elskerinner; en av dem var Madame Gagey som begikk selvmord i 1911. I 1920 giftet seg på nytt med Emma Laprévotte.[19]
Omdømme
Etter sin død i 1924 ble France målet for flere skriftlige angrep, blant dem et særlig giftig utfall fra den nazistiskekollaboratørenPierre Drieu la Rochelle. Hans motstandere stemplet ham som en vulgær og deprivert forfatter. Den engelske forfatteren George Orwell var imidlertid en erklært beundrer av Frances forfatterskap, og han tok France i forsvar og erklærte at bøkene hans var meget leseverdige. Orwell uttalte videre at «det er ikke tvil om at det delvis ligger politiske motiver bak angrepene» på Anatole France, samt at «(p)resteskapet og de reaksjonære hatet ham på akkurat samme vis som de hatet Zola. [France] lot aldri noen mulighet gå fra seg til å peke nese av kirken. Han var alt som presteskapet og revansjistene, folk som senere etterpå sugde sverten av Hitlers støvler, hatet mest.»[20]
Bibliografi
Poesi
Les Légions de Varus, dikt utgitt i 1867 i Gazette rimée.
Poèmes dorés (1873)
Les Noces corinthiennes (1876)
Romaner
Jocaste et Le Chat maigre (1879)
Le Crime de Sylvestre Bonnard (1881)
Les Désirs de Jean Servien (1882)
Abeille (1883)
Balthasar (1889)
Thaïs (1890)
L’Étui de nacre (1892)
La Rôtisserie de la reine Pédauque (1892)
Les Opinions de Jérôme Coignard (1893)
Le Lys rouge (1894)
Le Puits de Sainte Claire (1895)
L’Histoire contemporaine
1: L’Orme du mail(1897)
2: Le Mannequin d'osier (1897)
3: L’Anneau d'améthyste (1899)
4: Monsieur Bergeret à Paris (1901)
Clio (1900)
Histoire comique (1903)
Sur la pierre blanche (1905)
L'Affaire Crainquebille (1901)
L’Île des Pingouins (1908)
Les Contes de Jacques Tournebroche (1908)
Les Sept Femmes de Barbe bleue et autres contes merveilleux (1909)
Les dieux ont soif (1912)
La Révolte des anges (1914)
Memoarer
Le Livre de mon ami (1885)
Pierre Nozière (1899)
Le Petit Pierre (1918)
La Vie en fleur (1922)
Drama
Au petit bonheur (1898)
Crainquebille (1903)
La Comédie de celui qui épousa une femme muette (1908)
Le Mannequin d'osier (1928)
Historisk biografi
Vie de Jeanne d'Arc (1908)
Litterære omtaler/kritikk
Alfred de Vigny (1869)
Le Château de Vaux-le-Vicomte (1888)
Le Génie Latin (1909)
Samfunnskritikk
Le Jardin d’Épicure (Epikurs have) (1895)
Opinions sociales (1902)
Le Parti noir (1904)
Vers les temps meilleurs (1906)
Sur la voie glorieuse (1915)
Trente ans de vie sociale, i fire bind, (1949, 1953, 1964, 1973)
Referanser
^Encyclopædia Britannica Online, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Anatole-France, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
^RKDartists, «Anatole France», RKD kunstner-ID 113293[Hentet fra Wikidata]
^Kunstarkivet, abART person-ID 13642, besøkt 1. april 2021[Hentet fra Wikidata]
^Proleksis Encyclopedia, Proleksis enciklopedija-ID 21983[Hentet fra Wikidata]
^RKDartists, RKD kunstner-ID 113293, besøkt 30. juni 2020[Hentet fra Wikidata]
^Lahy-Hollebecque, M. (1924): Anatole France et la femme. Baudinière, s. 252
^Orwell, George (2001): I Have Tried to Tell the Truth: 1943-1944 (Complete Orwell), Secker & Warburg, s. 262. Sitat: «it is unquestionable that he was attacked partly from political motives. The clerics and reactionaries hated him in just the same way as they hated Zola. [France] had lost no opportunity of poking fun at the Church. He was everything that the clerics and revanchists, the people who afterwards sucked the blacking off Hitler's boots, most detested.»
