Kiderlen-Waechter var sønn av Marie og Robert Kiderlen. Faren var bankier fra Württemberg, og mottok i 1852 en personlig adelstittel.[5] Fra 1868 ble Marie Kiderlen og hennes tre barn, Alfred, Sarah og Johanna forfremmet til den arvelige adelsstand i Württemberg.
Liv og virke
Utdannelse og tidlig karrière
Kiderlen-Waechter gikk på Sankt Augustin-gymnasiet i Grimma (1868-1870), en av de såkalte fyrsteskoler. Han deltok som frivillig i den tysk-franske krig 1870-1871. Han studerte jus fra 1871 til 1877, ved universitetene i Tübingen, Leipzig og Straßburg.
I 1877 gikk Kiderlen-Waechter inn i utenrikstjenesten i Det tyske keiserrike. Han arbeidet i København, St. Petersburg og Paris. I 1886 ble han legasjonsråd i den tyske legasjon i Konstantinopel. Han ble i 1888 utnevnt som høytstående embetsmann, en såkalt foretredende råd (Vortragende Rat) i Auswärtiges Amt, det tyske utenriksdepartementet. I departementet gjorde han karrière i avdelingen for orientspørsmål.
Duell
Satirebladet Kladderadatsch utga i 1894 en artikkel der Kinderlens diplomatiske evner ble sammenliknet med dem til en «schwabisk spätzle».[5] Spätzle er et tysk ord for nudler. Kiderlen utfordret som følge av dette tidsskriftets utgiver Wilhelm Polstorff til duell, og såret under duellen Polstorff i skulderen.[5][6] Kiderlen ble for duelleringen dømt til fengsel i fire måneder, men slapp med å sone kun et par uker på Ehrenbreistein festning.
Dommen skadet åpenbart ikke hans karrière, idet han allerede samme år ble sendemann til Hamburg og året etter til København.
Tre år senere, i 1897 falt han selv i unåde etter å ha ytret han selv kritiske bemerkninger om Keiser Wilhelm II. Resultatet ble at han måtte tilbringe de ti neste år som sendemann Bukuresti, langt utenfor verdensbegivenhetene. I 1907 ledet han som vikar for ambassadøren i Konstantinopel, forhandlingene om byggingen av Bagdadbanen.
Utenriksdepartementet
Kinderlen trådte i 1908 på ny frem i rampelyset, da han ble utnevnt som stedfortredende statssekretær i utenriksdepartementet. Han løste i denne stillingen en oppstått krise i Bosnia, og fremforhandlet også en tysk-fransk avtale om Marokko.
Den 27. juni 1910 ble Kiderlen utnevnt som statssekretær og sjef for utenriksdepartementet.
Kiderlen fravek sin samarbeidspolitikk under den andre marokkokrisen i 1911, da han sendte kanonbåten SMS Panther til Agadir i Marokko. Aksjonen var svar på franske troppers inntreden i Fez og Rabat. «Panterspranget» viste seg imidlertid mislykket som maktpolitikk. Resultatet av de påfølgende forhandlinger ble nemlig at Det tyske keiserrike måtte ofre sine ambisjoner i Marokko, mot små territoriale gevinster i Vest-Afrika.
Forhandlingene i 1912 mellom Tyskland og Storbritannia om opprustingen av krigsflåtene, og som foregikk i Kiderlens periode som utenriksminister, førte heller ikke til noe positivt resultat.
Referanser
^abEncyclopædia Britannica Online, oppført som Alfred von Kiderlen-Wachter, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Alfred-von-Kiderlen-Wachter, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
.jpg)
