Constance av Portugal (familierelasjon: søster) Pedro Afonso, conde de Barcelos (familierelasjon: halvbror på fars side) Afonso Sanches (familierelasjon: halvbror på fars side)
Som konge blir Afonso husket som soldat og tapper hærfører, og fikk tilnavnet «den modige» (O Bravo). Kanariøyene ble oppdaget i hans regjeringstid.[2]
Liv og virke
Bakgrunn
Afonso var den rettmessige arving til kronen. Mange kilder hevder imidlertid at han ikke var sin fars favorittsønn, ettersom faren foretrakk halvbroren Afonso Sanches. De to halvbrødrene ble dermed tidlig rivaler, og det brøt ut flere borgerkriger på grunn av dette.
Konge
Den 7. januar 1325 døde Afonsos far og han ble konge. Han hevnet seg på sin bror, som ble fratatt alt land og alle forleninger som han hadde fått av sin far og ble dømt til forvisning til Castilla. Afonso Sanches fant seg ikkee i dette, men iscensatte en serie forsøk på å selv få kronen. Etter noen feilståtte invasjonsforsøk arrangerte Afonsos mor dronning Elisabet et møte der begge brødrene underskrev på en fredsavtale.
I 1309 giftet Alfonso seg med prinsesse Beatrice av Castilla, datter av kong Sancho IV av Castilla og hans hustru Maria de Molina. Deres førstefødte, prinsesse Maria av Portugal, giftet seg med kong Alfons XI av Castilla i 1328, samtidig som Afonsos arving Peter I av Portugal ble lovet bort til en kastiljansk prinsesse, Constance av Penafiel. Disse arrangementene brøt sammen ved Alfons XIs opptreden; han behandlet ved denne tiden offentlig sin frue svært dårlig. Kong Afonso var ikke glad for å oppleve at hans datter ble forulempet slik, og gikk til krig mot Kastilla. Det skulle ta fire år innen det ble fred, takket være Maria som inngrep. En fredsavtale ble underskrevet i Sevilla i 1339. Året etter spilte portugisiske styrker en viktig rolle for seieren i slaget ved Río Salado i oktober 1340, da Afonso og Alfons XI vant over en maurisk hær.
Den senere del av kong Afonsos tid ble ikke preget av åpen krig med Kastilla, men av politiske intriger. Borgerkrig mellom Peter I av Castilla og hans halvbror Henrik II av Castilla fikk mange kastiljanske adelsfolk til å gå i eksil i Portugal. Disse immigranter dannet en klikk ved det portugisiske hoft, med det prosjekt å tilskanse seg privilegier og makt som på et vis da skulle kunne kompensere for hva de hadde tapt i hjemlandet. Klikken vokste i styrke, i særdeleshet etter at Inês de Castro, datter av en viktig adelsmann og kammerjomfru til kronprinsesse Constanza, var blitt elskerinne til sin husfrues make, Peter, arvtager til Portugal. Kong Afonso var misfornøyd med sønnens valg av elskerinner, og håpet at forholdet ikke skulle vare, men slik ble det ikke. Peter var åpent forelsket i Inês, erkjente alle barn de fikk og, verst av alt, favoriserte kastiljanarne rundt omkring henne. Videre nektet han, etter hustrunes død i 1349, å gifte seg igjen med noen annen enn med Inês.
Alt ettersom årene gikk og Alfonso mistet kontrollen over hoffet, ble situasjonen forverret. Peters eneste mannlige arving, den blivende kong Ferdinand I av Portugal, var et sykelig barn, mens derimot hans utomektenskapelige barn med Inês blomstret.
Av uro over såvel det legitime barnebarnets liv som de innvandrede kastiljanernes voksende makt, beordret Afonso i 1355 att Inês skulle myrdes. Han forventet seg at sønnen skulle vike av, men arvingen kunne ikke tilgi faren for denne dåd. Rasende over dette barbariske tiltak stilte Peter seg i spissen for en hær og raserte landet mellom flodene Douro og Minho, innen han forsonet seg med faren tidlig i 1357.
Kong Afonso døde neste umiddelbart deretter, i Lisboa i mai.
Som konge blir Afonso husket som soldat og tapper hærfører, og fikk tilnavnet «den modige» (O Bravo). Men muligens var hans viktigste bidrag den vekt han la ved den portugisiske flåte. Han bevilget store pengesummer for å bygge opp en stor handelsflåte og initierte de første utforskningsekspedisjonene.
.svg)
