Alfa Romeo P3, P3 Monoposto eller Tipo B er en klassisk Grand Prix-racer fra den italienske bilprodusenten Alfa Romeo, designet av Vittorio Jano og en del av modellfamilien Alfa Romeo 8C. Modellen var basert på den tidligere Alfa Romeo P2. P3 var den første énseters løpsmodellen, og var utstyrt med en åttesylindret motor med kompressor.
P3 ble introdusert i juni 1932, halvveis gjennom den europeiske Grand Prix-sesongen, og vant sitt første løp med Tazio Nuvolari bak rattet. Modellen vant totalt seks løp det året, med enten Nuvolari eller Rudolf Caracciola bak rattet.
I 1933 fikk Alfa Corse, Alfa Romeos racingavdeling, økonomiske problemer, så bilene ble stuet bort. Enzo Ferrari startet sitt eget racingteam, Scuderia Ferrari, og kjørte Alfa Romeos tidligere Alfa Monza-modeller. Alfa holdt P3 tilbake, men i august 1933 fikk Scuderia Ferrari omsider tillatelse til å bruke bilene. Dermed vant P3 seks av de elleve siste løpene i 1933-sesongen.
Regelendringer før 1934-sesongen gjorde at bilen måtte ha et større karosseri, så for å oppveie dette ble motoren boret opp til 2,9 liter. Louis Chiron vant Frankrikes Grand Prix, og P3 vant 18 av totalt 35 Grand Prix-runder denne sesongen.
I 1935-sesongen var P3 simpelthen for dårlig i forhold til de overlegne tyske modellene i de første seks rundene av det europeiske mesterskapet, men Scuderia Ferrari og Nuvolari gav ikke opp. Motoren ble boret opp til 3,2 liter før Tyske Grand Prix på Nürburgring. Nuvolari punkterte tidlig i løpet, men etter en pitstop kjørte han seg oppover i feltet helt til han knivet med Manfred von Brauchitsch i Mercedes-Benz W25, før von Brauchitsch punkterte – og dermed lot Nuvolari vinne løpet foran 300 000 måpende tyskere.
P3 vant 16 av totalt 39 Grand Prix-runder i 1935-sesongen.
