Alette Marie Engelhart (født Nicolaysen 7. mai1896, død 13. august1984) var en norsk lærer og organisasjonskvinne. Hun var leder i Norges husmorforbund 1946–59, leder i det Nordiske husmorforbundet 1956-60, formann i FN-sambandet 1948–52 og aktiv i flere andre organisasjoner.
[3]
Hun ble utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs orden 1955.[4] Hun var også aktiv i arbeidet mot atomvåpen og medlem av komitéen «De 13», som i 1961 arrangerte en påskemarsj mot atomvåpen.
Bakgrunn og første 50 år, 1896-1946
Hun var utdannet lærer og var datter av kaptein og ingeniør Anton Martin Schweigaard Nicolaysen (1870–1907) og Dorothea Jeanette Horn (1870–1943). Hun giftet seg i 1920 med distriktsveterinær Bernt Engelhart (1889–1961), som var sønn av amtmann, statsråd Thomas von Westen Engelhart (1850–1905) og Elisabeth Mathea Sophie Nielsen (1855–1944).[5]
Alette Nicolaysen tok examen artium på Frogner skole i Kristiania 1915 og lærerinneeksamen ved Hartvig Nissens skole 1916. Hun arbeidet som lærerinne på Frogner skole i fire år til hun i 1920 giftet seg. I de neste 20 år var hun veterinærfrue og etterhvert også organisasjonskvinne. Hun fulgte mannen til hans ulike tjenestesteder rundt om i landet.[3]
Før den annen verdenskrig var hun aktiv bl.a. i Harstad husmorlag og Kvinnenes Arbeidshjelp på Eidsvoll.[3]
Under annen verdenskrig var Alette Engelhart og ektemannen aktive i arbeidet med å hjelpe flyktninger til Sverige for organisasjonen XU. Deres hjem «Breidablikk» like ved Eidsvoll kirke var mellomstasjon for flyktninger som kom med toget til Eidsvoll. Alette Engelharts ektemann, Bernt Engelhart hadde tilgang på bensin og kjøretillatelse på grunn av sitt arbeide som distriktsveterinær, og kjørte flyktninger fra Eidsvoll inn mot svenskegrensen, der de ble overtatt av neste etappe grenseloser.[6][7] For sitt arbeide under okkupasjonen fikk Alette Engelhart XUs diplom og Deltagermedaljen.
Formannskap i Norges Husmorforbund, 1946-1959
Etter krigen var Alette Engelhart formann i Norges husmorforbund i perioden 1946–59. Husmorforbundet som hadde hatt omkring 30 000 medlemmer i 1940 lå helt nede under andre verdenskrig. Allerede i 1948 var medlemstallet tilbake på omkring 30 000. Da hun gikk av 11 år senere, hadde forbundet 65 000 medlemmer og var blitt en maktfaktor i samfunnet.[3]
Husmorforbundet og kvinnesaken var en utfordrende kombinasjon. Alette Engelhart hadde selv kvinnesaksbakgrunn, og forsøkte å bygge bro over motsetningene, bl.a. gjennom å ta Margarete Bonnevies bok Fra mannssamfunn til menneskesamfunn«» opp i studiesirkler i Husmorforbundet. Husmorforbundet samarbeidet med Kvinnesaksforeningen om barnehagesaken, forsørgerlønn og enslige forsørgere, men organisasjonene var uenige i spørsmålet om samskatt mellom ektefeller og i skilsmissespørsmålet. Samarbeidet med det store Husmorforbundet var viktig for Kvinnesaksforeningen. Alette Engelhart fremholdt alltid at Husmorforbundet var en upolitisk organisasjon som arbeidet for alle kvinner, både i bygd og by.[3]
Senere engasjement og tverrpolitisk arbeid etter 1959
1959 overtok Else Germeten formannskapet i Norges Husmorforbund, men Alette Engelhart fortsatte som leder av det nordiske forbundet, et verv hun hadde 1956–60. Hun var også aktiv i FN-sambandet (formann 1948–52), Foreningen Norden, Landsforeningen Norsk Arbeide, Koefoedskolen, Landsforeningen for Mentalhygiene m.m.[3]
Alette Engelhart var også aktiv i arbeidet mot atomvåpen og medlem av komitéen De 13 i 1960-61[8].
Alette Engelhart ble utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs orden 1955.[3]
^abcdefghEspen Haavardsholm (13. februar 2009). «Alette Engelhart – utdypning». Norsk biografisk leksikon, i Store norske leksikon på nett. Besøkt 6. oktober 2012.
