I tillegg til det som skulle bli hans hovedbeskjeftigelse i livet, studerte han også teologi. Han begynte på seminarstudier en gang før 1476; det året ble han tonsurert i katedralen i Bologna. Selv om han senere gikk over til akademistudier i annen retning forble han aktivt opptatt av teologi hele livet og bidro til to generalkongresser for fransiskanerordenen; en i Bologna i 1494 og en annen i Roma i 1505/1506.[7]
I 1506 måtte han forlate Bologna og dro da til Padova, der han ble gjort til lærer i filosofi.
Medisiner/anatom, filosof
Han beskrev to tympane ben i øret, kalt mallus incus. Det dreier seg om de såkalte hammeren og ambolten.
Achillini hadde foruten disse og andre anatomiske oppdagelser også for sin tid et viktig medisinsk forfatterskap. Som filosofisk tenker helte han mot panteismens virkelighetsoppfatning blant annet ved at han fremmet tanken om en kollektiv, upersonlig sjelenes udødelighet (De universalibus, 1501).[trenger referanse] Han utga også De subjecto chiromantiæ et physiognomiæ (1503).
Hans filosofiske Opera omnia ble første gang trykket i 1508 i Venezia, og kom i nye utgaver i 1545 og 1568 og da med viktige bemerkninger. Viktigst i disse er De intelligentiis, i fem bøker.
Litteratur
Daniel Schäfer: Achillini, Alessandro. I: Werner E. Gerabek, Bernhard D. Haage, Gundolf Keil, Wolfgang Wegner (utg.): Enzyklopädie Medizingeschichte. De Gruyter, Berlin/ New York 2005, ISBN 3-11-015714-4, s. 5.
Herbert Stanley Matsen: Alessandro Achillini (1463–1512) and His Doctrine of ‘Universals’ and ‘Transcendentals’. A Study in Renaissance Ockhamism. Associates University Presses, London 1974, ISBN 0-8387-1221-8.