Alda Neves da Graça do Espírito Santo (født 30. april1926 i São Tomé, død 9. mars2010 i Luanda), også kjent som Alda do Espírito Santo og Alda Graça, var en politiker og poet fra São Tomé og Principe. I studiedagene ble hun interessert i politikk, og var siden en forkjemper for landets frigjøring fra den portugisiske koloniherren. Hun var aktiv politiker også etter at landet ble fritt i 1975, og hun var den første kvinnelige forfatter fra Afrika som skrev på portugisisk.
Bakgrunn
Hun ble født mens hjemlandet ennå var en portugisisk koloni. Hennes mor var lærer og faren var postansatt. Hun gikk sine første skoleår i hjemlandet, men skolegangen på ungdomsskole- og gymnasnivå hadde hun i Porto i Portugal. Fra 1948 studerte hun i Lisboa for å bli lærer.[3]
Politikk
Mens hun gikk på lærerskolen i Lisboa møtte hun flere militante afrikanere, som ville kjempe mot kolonimaktene. Hun stiftet foreningen Centro de Estudos Africanos in Lisbon i 1951, men foreningen ble nedlagt etter et par år, da flere av de politisk engasjerte studentene var ferdig med studiene og forlot byen av ulike årsaker.[3]
I 1953 returnerte hun til São Tomé og Principe og arbeidet som lærer. Etterhvert ble hun en velkjent kvinne i hjemlandets kamp for frigjøring.[4]
I 1975 fikk São Tomé og Principe sin uavhengighet. De første 15 årene etter frigjøringen fra portugiserne, var landet en sosialistisk énpartistat styrt av partiet MLSTP (Movimento de Libertação de São Tomé e Príncipe). Graça hadde flere ministerposter i denne tiden: Minister for utdannelse og populærkultur (1975–1976); minister for informasjon (1976–1977) og minister for informasjon og populærkultur (1977–1980). Deretter var hun president i nasjonalforsamlingen fra 1980 til 1990.[5]
Etter at landets styrende parti MLSTP ble endret til MLSTP/PSD (Movimento de Libertação de São Tomé e Príncipe|Partido Social Democrata) i 1990, ble hun medlem av partiets hovedstyre, en funksjon hun hadde til sin død, selv om hun trakk seg ut av aktiv politikk i midten av 1990-årene. Hun hadde da vært medlem av den første demokratisk valgte nasjonalforsamlingen i perioden 1991–1994. Fra 1996 til 2000 var hun leder for en stor kvinneorganisasjon.[3]
Poesi
Graça skrev dikt allerede i ungdomstiden. Hun var den første afrikanske kvinne som skrev på portugisisk.[4]
Diktene hun skrev i kolonitiden (før 1975), ble publisert i tidsskrifter og antologier i 1950– og 1960–årene. I 1978 ble disse diktene, sammen med en del senere dikt, publisert i verket É Nosso o Solo Sagrado da Terra. Poesia de protesto e luta. Diktene fra kolonitiden handler om kamp mot kolonimakten, opprør, lokal historie og kultur – og hverdagsliv i São Tomé. Hennes mest berømte dikt er «Onde estão os homens caçados neste vento de loucura», en lidenskapelig anklage mot kolonimyndighetene, som sto bak en stor massakre i landet i 1953.[3]
Etter at landet ble uavhengig i 1975, skrev hun teksten til São Tomé og Principes nasjonalsang: «Independência Total».[3]
Hun representerte hjemlandet på flere internasjonale forfatterkonferanser, og hun var leder i landets forfatter- og kunstnerforbund, União Nacional de Escritores e Artistas de São Tomé e Principe (UNEAS) fra det ble stiftet i 1987 til sin død.[3]
Hun hadde ingen stor litterær produksjon etter frigjøringen, men i 2002 publiserte det portugisiske kultursenteret i São Tomé heftet Mataram o Rio da Minha Cidade, en samling noveller og dikt. For å markere hennes 80-årsdag i 2006, utga UNEAS fire hefter med hennes samlede taler og dikt.[3]
Ettermæle
Hun var en betydningsfull person for sitt land og en foregangskvinne innenfor landets politikk, og da hun døde på sykehus i Luanda i Angola, 83 år gammel, erklærte myndighetene i São Tomé og Principe fem dagers landesorg.[6]
19. september feires som nasjonal kvinnedag i São Tomé og Principe. Datoen er valgt til minne om en kvinnedemonstrasjon ledet av Alda Neves da Graça do Espírito Santo under kolonitiden. På denne datoen i 1974 protesterte kvinnene, kledd i svart, foran den portugisiske guvernørens palass, mot at portugiserne angivelig skulle ha forgiftet salt og drikkevann.[3][6]
