Aksel Sandemose (1899–1965) var en danskfødt forfatter, kjent for de psykologiske romanene En sjømann går i land (1931) og En flyktning krysser sitt spor (1933). Han er særlig kjent som mannen bak Janteloven, en tekst over de uskrevne «lovene» som preger mange skandinaviske småsamfunn.[12][13][14] Sandemose emigrerte til Norge i 1929 og skrev på norsk, men med innslag av dansk. Med over 300 artikler var Sandemose blant de største bidragsyterne i bladet Aktuell i årene 1945–1965. Sandemose skrev innenfor mange sjangre i Aktuell. Blant annet rapporterte han fra rettssaken mot sexforbryteren Carl Jacob Schnitler og advarte mot hevn, fordi han mente Schnitler var en «meget syk mann».[15]
Liv og virke
Aksel Sandemoses fødenavn var Axel Nielsen, men i 1921 endret han navn til Aksel Sandemose, en forenkling av Sandermosen i Maridalen, daværende Aker, der hans norske mor vokste opp.[16] Oppveksten i byen Nykøbing på øya Mors i Limfjorden i Nord-Jylland ga stoff til en stor del av hans forfatterskap. Også tiden som sjømann i unge år er biografisk stoff i bøkene hans.[17]
Sandemoses mor som var fra Maridalen i Oslo, har gitt forfatteren noe han selv har beskrevet som «fedrelandsdrift» mot hennes hjemland. Etter forslag fra forfatterkollega Sigurd Hoel bosatte han seg i Norge i 1930. I Norge etablerte Sandemose seg straks som norsk forfatter gjennom å oversette deler av sitt danske forfatterskap til norsk, blant annet En sjømann går i land fra 1931. Hans sterke forhold til norsk i denne første tiden kommer blant annet til uttrykk i det Vinje-inspirerte enmannstidsskriftet Fesjå fra 1935, men norsk statsborgerskap fikk han først etter krigen. En forløper for det langt mer omfattende enmannstidsskriftet Årstidene – Brev fra Kjørkelvik som kom i 13 nummer i årene 1951–1955.
De første årene i Norge bodde han med sin første familie på Blylaget på Nesodden ved Bunnefjorden, fjorden rett sør for Oslo. Siden han var tilknyttet et miljø som arbeidet aktivt mot den tyske okkupasjonsmakten, valgte han i 1941 å flykte til Sverige.[17] Tiden i Sverige var en vanskelig, men fruktbar tid for forfatteren. Hans andre hovedverk, Det svundne er en drøm, ble skrevet her og utgitt i Sverige med tittelen Det gångna är en dröm i 1944. En tittel som ikke er en oversettelse av den norske tittelen, siden den er en strofe hentet fra den svenske poeten Dan Anderssons verk.
Etter krigen flyttet Sandemose tilbake til Norge sammen med sin nye kone, Eva Borgen. Sandemose hadde lenge drømt om å flytte ut av hovedstaden og tenkte først på Trysil, men paret kom over det nedlagte småbruket Kjørkelvik i Søndeled i Aust-Agder på Sørlandet og kjøpte dette.
Etter ti gode på småbruket, begynte en tøff periode for Sandemose. Først mistet han den ene tvillingsønnen sin, Espen, og et par år senere døde også kona Eva. Sandemose har skildret hendelsene i Murene rundt Jeriko, en bok som han kaller en minnebok om disse som sto ham nær. Han flyttet så tilbake til Oslo, hvor han i 1963 giftet seg for tredje gang. Våren 1965 ble Sandemose syk og innlagt på Ullevål sykehus. Han begjærte seg flyttet til Militærhospitalet i København, hvor han døde i august samme år.
Etter sitt tredje hovedverk, Varulven i 1958, var Sandemose på slutten av femtitallet en av de fremste kandidatene til nobelprisen i litteratur. Hovedverkene En flyktning krysser sitt spor, Det svundne er en drøm og Varulven har gitt forfatterskapet en plass i verdenslitteraturen.
