Achille Liénart kom fra en storborgerlig familie av tekstilhandlere. Han var andremann i en søskenflokk på fire; foreldrene het Achille Philippe Hyacinthe Liénart og Louise Delesalle. Han studerte ved College Saint-Joseph, seninaret til sulphisianerne i Paris, Institut Catholique de Paris, Collège de Sorbonne, og Det pavelige bibelinstitutt i Roma.
Prest
Achille Liénart ble presteviet den 29. juni 1907, og underviste så ved presteseminaret i Cambrai til 1910, og så i Lille til 1914. Under første verdenskrig var Liénart feltprest. Så var han sjelesørger i hjembyen Lille fra 1919 til 1928. Som prest gikk han inn for sosiale reformer, fagforeninger og arbeiderprestbevegelsen.[5]
Biskop
Den 6. oktober 1928 ble han utnevnt til biskop av Lille av pave Pius XI. Liénart ble bispeviet den påfølgende 9. desember av biskop Charles-Albert-Joseph Lecomte av Amiens, med biskopene Palmyre Jasoone og Maurice Feltin som medkonsekranter, i Tourcoing.
Kardinal
Han ble kreert til kardinalprest for S. Sisto av Pius XI i konsistoriet den 30. juni 1930. Tilfellet ville at en av de første prester han ordinerte, den 21. september 1929, var en viss Marcel Lefebvre.[6] Liénarts og Lefebvres veier skulle krysses flere ganger i årene som fulgte, ikke minst ved at de begge var med i den sentrale forberedelseskommisjon forut for Annet vatikankonsil. Og det var Liénart som i 1947 skulle bispevie Lefebvre etter at denne var blitt utnevnt til apostolisk vikar av Dakar i Senegal.
Under den tyske okkupasjon støttet Liénart først Philippe Pétain, skjønt han var sterk motstander av det nazisiske Tyskland.[7]
Liénart ble valgt til president for den franske bispekonferanse i 1948, og innehadde dette verv til 1964. Han ble videre den første territorialprelat av Mission de France den 13. november 1954, et verv han fratrådte i 1964.
Som aktivt deltagende under Annet vatikankonsil (1962–1965) var Liénart en ledende liberal stemme, og satt i presidentskapet for kirkemøtet.
Liénart fratrådte som biskop av Lille den 14. mars 1968, etter førti år.
.svg)
