Ja'far ibn Muḥammad Abū Ma'shar al-Balkhī (arabisk: أبو معشر جعفر بن محمد بن عمر البلخي; født 10. august 787 i den persiske provinsen Balkh (nå i Afghanistan), død 9. mars 886 i al-Wasit i Irak), også kjent som al-Falaki, Albumasar eller Ibn Balkhī (også Albusar og Albuxar) var en persiskmatematiker, astronom, astrolog og islamsk filosof. Han var i og for seg ingen stor innovatør, men skrev manualer som fikk betydning. Mange av hans verker ble oversatt til latin og var godt kjent blant mange europeiske astrologer, astronomer og matematikere i den europeiske middelalderen. Han skrev også om Perserrikets antikke historie.
Abu Maʿshar kom fra Balkh i Khurasan, som var et av arnestedene til støtte for den abbasidiske revolusjon tidlig på 700-tallet. Befolkningen der, likesom det lenge var tilfellet i yttergrenseområdene i det arabisk-erobrede Persia, var forblitt tro mot den sassanidiske og hellenistike arv. Han begav seg sannsynligvis til Bagdad i al-Maʾmūn-kalifatets (r. 813–833) tidlige år. Ifølge An-Nadims verk Al-Fihrist (fra det 10. århundre) bodde han på Bagdads vestside, nær Bab Khurasan, nordøstre port til den opprinnelige by på vestre bredd av Tigris.
Han studerte til å begynne med Mohammeds lære, men gikk etter en tid, mens han var i 30-årene, over til astronomien og astrologien.[3] Han stilte horoskopene for både Mohammed og Kristus.
Astrologi og naturfilosofi
Richard Lemay har hevdet at skriftene til Albumasar var svært sannsynlig de viktigste opprinnelige kildene til Aristoteles’ teorier om naturen for europeiske forskere, og disse kildene strekker seg tilbake til tiden rundt midten av det 12. århundre.[4]
Det var ikke før senere i det 12. århundre at de opprinnelige aristoteliske bøkene om naturen begynte å bli tilgjengelige på latin. Aristoteles’ logiske verker hadde vært kjent tidligere, og Aristoteles var allment anerkjent som «logikkens mester». Men i løpet av det 12. århundre forvandlet han seg til «mester for dem som vet», og spesielt en mester i naturfilosofi. Det er særlig interessant at arbeidet til Albumasar (eller Balkhi) i spørsmålet er en avhandling om astrologi. Dens latinske tittel er Introductorium in Astronomiam, en oversettelse av det arabiske Kitab al-mudkhal al-kabir ila 'ilm ahkam an-nujjum, og avhandlingen ble skrevet i Bagdad i år 848 e.Kr. Den ble oversatt til latin først av Johannes av Sevilla i år 1133, og igjen, mindre bokstavelig og forkortet, av Hermann av Kärnten i 1140 e.Kr.[5] Amir Khusrav nevner at Abu Mashar kom til Benaras (Varanasi) og studerte astronomi der i ti år.
Det er blitt hevdet og argumentert for at det var via Hieronymus Cardanus’ henvisning til steder i Abuma'shars skrifter hvor denne utbrer seg om tilsvarende gjenstander, at Tycho Brahe ble drevet til antagelsen av «nye stjerner» og kometer bak månen i strid med utbredte aristoteliske oppfatninger – selv om Brahe ikke var innforstått med Abu Ma'shars særskilte begrunnelse slik den er overlevert om fargevekslingen.[6]
Verkutgivelser
Oversettelse av Albumasars verk De magnis coniunctionibus («De store konjunksjoner») til latin (Venezia, 1515).
De magnis coniunctionibus et annorum revolutionibus ac eorum profectionibus, Augsburg 1489 (digitalisert utgave) og Venezia 1515,
edert av K. Yamamoto, Ch. Burnett, 2 bind, Leiden 2000 (arabisk og latin).
De revolutionibus nativitatum, edert av D. Pingree, Leipzig 1968 (gresk).
^Richard Lemay, Abu Ma'shar and Latin Aristotelianism in the Twelfth Century, The Recovery of Aristotle's Natural Philosophy through Iranian Astrology, 1962.
-850AD.png)
