Abd ar-Rahman II. (arabisk: عبد الرحمن بن الحكم, ʿAbd ar-Raḥman ibn al-Ḥakam eller Abd ar-Rahman ibn al-Hakam, på spansk kalt Abderramán; født 792 i Toledo, død 22. september852 i Córdoba) var den fjerde emir av Córdoba fra umayyadenes dynasti (822–852). Det var hans verk å utvikle en sentralistisk muslimsk enhetsstat etter abbasidisk forbilde, og næringslivet blomstret under hans regime.
Liv og virke
Abd ar-Rahman II var oldebarn av Abd ar-Rahman I. Den 21. mai 822 etterfulgte han sin far al-Hakam I herredømmet over emiratet Córdoba.
Kort etter tronbestigelsen ble hans myndighet utfordret av hans grandonkel Abdallah ibn Abd ar-Rahman al-Balansi. Abdallah vervet med store pengesummer en hær fra berberstammer i området rundt Tanger og gikk i land med hæren i Algeciras i 823, men ble beseiret av Abd ar-Rahman II. Han trakk seg så tilbake, forfulgt av Abd-ar Rachman, til Valencia. Til slutt underkastet Abdallah seg emiren; Abd ar-Rahman II tilgav ham og utnevnte ham i 824 til og med til stattholder av Todmir. Abdallah døde året etter.[2]
I 825 grunnla Abd ar-Rahman II Murcia, som skulle erstatte Levantens tidligere hovedby, Ello. I 826 sendte han en hær inn i den spanske mark (det senere Catalonia), som den gang ble styrt av Bernhard av Septimania (Sør-Frankrike). Keiser Ludvig den fromme hadde i 821 erklært krig mot maurerne; en goter ved navn Aizón var blitt fornærmet av keiseren, kalte de misfornøyde katalanerne til våpen og slo seg sammen med Abd ar-Rahman II mot frankerne. Da Pippin, keiserens sønn, rykket inn med en hær over Pyreneene, var det for sent. Da hadde de allierte allerede erobret de fleste viktige steder i Catalonia, som Tortosa og Tarragona, Barcelona og Girona, og Abd ar-Rahman hadde opprettet sitt hovedkvarter i Saragossa.[3] Pippin trakk seg tilbake med uforrettet sak, for emirens styrker - som han hadde ønsket å møte i kamp - hadde trukket seg tilbake før hans ankomst.
Deretter førte Abd ar-Rahman II i 828 sin hær mot Mérida, som hadde gjort opprør. Byen falt etter hard motstand i emirens makt i 832. Deretter gjorde Toledo opprør. Abd ar-Rahmans styrker ble beseiret to ganger, og emiren måtte heve beleiringen av byen. Men hans feltherre Velid klarte senere å innta byen i 837. Emiren bygde et nytt citadell der, hvorfra byen lot seg kontrollere. Abd ar-Rahman II gjenopptok kampen mot de kristne land ved al-Andalus' grenser, og førte ofte krig - delvis i egen person - mot kongeriket Asturia, som i 846 mot kong Ramiro. Videre forordnet han med jevne mellomrom militære sammenstøt med det baskiske Pamplona.[3][4]
Den bysantinske keiser Theophilos sendte i 840 en delegasjon til Abd ar-Rahman II. for å kreve tilbakelevering av Kreta, som var blitt okkupert av den andalusiske krigsherre Abu Hafs Umar al-Balluti. Han fikk avslag. Men det ble så sendt en delegasjon fra Córdoba, blant annet med dikteren al-Ghazal, til Konstantinopel. Ved siden av dette etablerte emiren også vennskapelige forbindelser med enkelte fyrstedømmer i Maghreb, særlig med rustamidene og salihidene.[5]
I 844 gjennomførte vikingene et angrep på Emiratet Córdoba. Først angrep de Lisboa, seilte så med sin flåte opp elven Guadalquivir og plyndret Sevilla og omegn. Abd ar-Rahman II foretok et motangrep, og etter et blodig slag i november 844 klarte han å gjenerobre Sevilla fra vikingene. Etter dette ble både hans hær og flåte forsterket for å motstå videre plyndringstokter.[5]
I 850-årene utløste mozarabiske kristne i Córdoba og Toledo en religiøs konflikt med de muslimske makthavere. Noen av dem ble henrettet for å ha krenket Islam og profeten Muhammed; de minnes som Córdobamartyrene. De to hovedskikkelser Eulogius av Córdoba og Paulus Álvarus dokumenterte hendelser som tidsvitner, noen samtidig arabisk parallelloverlevering finnes ikke. Etter alt å dømme var islamiseringstrykket sterkt tiltagende i emiratet, og mange kristne grupper hegnet sterkere om seg selv. Disse religiøse uroligheter vedvarte inn i regjeringstiden til Abd ar-Rahmans sønn og etterfølger Muhammad I.[6][7]
Abd ar-Rahman II fremmet kunst og litteratur i sitt emirat etter orientalsk mønster. Han interesserte seg særlig for filosofi, medisin, astronomi, diktning og musikk. Abbas ibn Firnas og al-Ghazal var blant hans hoffdiktere. Fra Bagdad inviterte han musikeren og sangeren Ziryab, som kom til Córdoba allerede i 822, og opprettet en musikkskole der. Under Abd ar-Rahman II ble også det persiske hoffseremoniell innført i Córdoba. Emiren holdt seg med et harem; angivelig fikk han 45 sønner og 42 døtre.[5][8]
For å finansiere sine kulturprosjekter reorganiserte han forvaltning og finanser etter forbilde fra abbasidiske institusjoner. De ble opprettet statlig monopol for preging av mynt. Abd ar-Rahman II ble regnet som en av de rikeste muslimske herskere på sin tid. Under ham ble Córdoba vesentlig utbygd, og fikk et vannledningssystem med blyrør. Også den store Mezquita de Córdoba inngikk i byggearbeidene (833–848).[5][8]
Abd ar-Rahman IIs siste leveår ble overskygget av palassintriger, anstiftet blant annet av hans konkubine Tarub.
Etter hans død i 852 overtok sønnen Muhammad I (852–886) som emir av Córdoba.
Referanser
^Spansk biografisk leksikon, oppført som 'Abd al-Rahman II, Spanish Biographical Dictionary ID 4456/abd-al-rahman-ii[Hentet fra Wikidata]
^Abd ar-Rahman II., i: The Biographical Dictionary of the Society for the Diffusion of Useful Knowledge, Bd. I, 1 (1842), s. 89 f.
^Évariste Lévi-Provençal: Abd al-Rahman II, i: Encyclopaedia of Islam, 2. Auflage, Bd. 1 (1960), S. 82.
^abcdÉvariste Lévi-Provençal: Abd al-Rahman II, in: Encyclopaedia of Islam, 2. Auflage, Bd. 1 (1960), S. 83.
^Évariste Lévi-Provençal: Abd al-Rahman II, i: Encyclopaedia of Islam, 2. Auflage, Bd. 1 (1960), S. 82 f.
^Klaus Herbers: Geschichte Spaniens im Mittelalter. Kohlhammer, Stuttgart 2006, ISBN 3-17-018871-2, S. 85.
^abKlaus Herbers: Geschichte Spaniens im Mittelalter, S. 94.
Litteratur
Arnold Hottinger: Die Mauren. Arabische Kultur in Spanien, Wilhelm Fink, München, 1995. ISBN 3-7705-3075-6
Stephan Ronart, Nandy Ronart (utg.): Lexikon der Arabischen Welt. Ein historisch-politisches Nachschlagewerk. Artemis, Düsseldorf 1972, ISBN 3-7608-0138-2
Évariste Lévi-Provençal: Abd al-Rahman II, i: Encyclopaedia of Islam, 2. Auflage, Bd. 1 (1960), S. 82 f.
