Abd ar-Rahman var sønnen til Mu'awiyah ibn Hisham og Hisham var den tiende umayyadiske kalifen.
På flukt
Da umayyadenes dynasti ble styrtet i øst av abbasidene var Abd ar-Rahman bare tyve år gammel. Sammen med sin bror Yahya flyktet han til beduinene i ørkenen, men abbasidene jaktet skånselsløst på sine fiender og myrdet Yahya. Abd ar-Rahman klarte igjen å flykte – først til Syria og senere, slik som alle som forsøkte å komme seg utenfor rekkevidde fra abbasidene, til Nord-Afrika.
I det kaos som oppstod etter det nye dynastis tiltreden var Nord-Afrika blitt erobret av de flyktende umayyadiske emirer og andre stedfortredere på dette kontinentet og nå etterstrebet de selvstendighet. Etter en tid oppdaget Abd ad-Rahman igjen at hans liv stod i fare, og han flyktet derfor enda lengre vestover og havnet hos berberstammene i Mauretania. Under sin flukt ble han forfulgt av noen andre av unayyadene. Under alle sine viderverdigheter, som hentet fra Tusen og en natt, hentet Abd ad-Rahman styrke i den profeti som hans fars onkel, Maslama, hadde kommet om at det var han som skulle få familiens lykke til å vende.[trenger referanse]
Da han i 755 gjemte seg i nærheten av Ceuta forsøkte han å vinne støtte i Spania fra slektninger til dem som hadde erobret landet, spesielt i området rundt Elvira, dagens Granada.
Til Spania
Også den spanske halvøy var i et kaotisk tilstand, under den svake emiren Yusef – han var bare en marionett i hendene på en av de stridende fraksjoner og kunne ikke forhindre borgerkrigen som raste og motsetningene mellom arabere og berbere.[trenger referanse] Abd ar-Rahman så den sjansen han hadde ventet på, og i september kom han til venner i Almuñécar øst for Malaga på den spanske sørkysten.
For en tid var Abd ar-Rahman nødt til å følge de råd han fikk fra sine tilhengere som var seg vel bevisst om de farer de stod overfor.[trenger referanse] Yusef åpnet forhandlingene ved å tilby en av sine døtre og et stykke land. Prinsen hadde betydelig større ambisjoner, men var formodentlig blitt tvunget til å akseptere tilbudet – til å begynne med – om ikke en av Yusefs budbringere hadde forulempet en av umayyadenes viktigste forbundsfeller, Obeidullah, ved å si at han ikke kunne skrive på godt arabisk.[trenger referanse] Obeidullah dro straks sitt sverd.
I 756 møttes arméene i Guadalquivirdalen og den 16. mai ble Yusefs armé nedkjempet utenfor Córdoba. Abd ar-Rahmans armé var så dårlig utrustet at han selv var den eneste som hadde en god stridshest.[trenger referanse] Han manglet dessuten banner og måtte improvisere et ved å surre en grønn turban omkring en spydspiss. Turbanen og spydet ble deretter de spanske umayyadenes banner.[trenger referanse]
Hersker i Spania
Abd ar-Rahmans lange regjeringstid gikk med til å vinne maktkampen mot sine arabiske og berberske undersåtter. De hadde aldri bedt om noen hersker og likte slett ikke hans voksende makt.[trenger referanse] I 763 ble han til og med nødt til å slå tilbake et opprør ledet av abbasidenes allierte utenfor sine egne byporter. Ved seieren lot han halshugge opprørslederne, fylle deres hoder med salt og kamfer og sende dem til kalifatet i øst.[trenger referanse]
Mot slutten av sitt liv slo Abd ar-Rahman ned en serie konspirasjonsforsøk med stor brutalitet.[trenger referanse] Det dynasti han grunnla skulle komme til å beherske Spania helt frem til 1009
^LIBRIS, oppført som Abd ar-Raḥman I, SELIBR 259999, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
Litteratur
Arnold Hottinger: Die Mauren. Arabische Kultur in Spanien. Fink, München 2005, ISBN 3-7705-3075-6.
Stephan Ronart, Nandy Ronart (utg.): Lexikon der Arabischen Welt. Ein historisch-politisches Nachschlagewerk. Artemis, Düsseldorf 1972, ISBN 3-7608-0138-2
