Æthelflæd er nevnt av kong Alfreds biograf Asser som kaller henne den førstefødt av Alfreds og Ealhswiths barn, og en søster til Edvard, Æthelgifu, Ælfthryth og Æthelweard.[8] På den tiden da han skrev dette, omtrentlig året 890, var hun allerede gift med Æthelred, da ealdorman av Mercia.[8]
Da hun reiste til Mercia til sitt bryllup ble hennes følge angrepet av danene, noe som kan tolkes som et bevisst forsøk på å drepe henne og ødelegge for alliansen mellom Wessex og Merica, men kan like gjerne ha vært et tilfeldig dansk herjingstokt. Selv om halvparten i følget ble drept i det første angrepet, skal Æthelflæd og hennes menn ha forskanset seg i en grøft og klarte å slå danene tilbake.
I løpet av de gjentatte angrepene mellom 865 og 878 klarte de danske vikinghærene å velte de fleste av de engelske kongedømmene som Northumbria, østlige Mercia, East Anglia, og truet også eksistensen til Wessex. Alfred og hans etterkommere gjenerobret disse landområdene fra danene innen år 937.[9]
Støtten som Wessex fikk fra Mercia må bli anerkjent. Istedenfor å gjøre dominansen over Mercia til en erobring lot Alfred sin datter Æthelflæd ble gift med Æthelred av Mercia og ga sin svigersønn tittelen ealdorman eller jarl av Mercia, noe som tillot Merica å beholde en form for selvstyre. Ettersom vestlige Merica aldri kom under dansk kontroll og forble sterk var dette et klokt valg. Ytterligere omtanke ble vist da de to kongedømmene ble slått sammen. Mercia ble ikke oppslukt inn i Wessex, men som to enheter i kongedømmet England. Dette begrepet reflekterte Alfreds diplomatiske hensikt i å integrere anglerne og sakserne til ett folk, angelsakserne.
«Mercianernes frue» (911–918)
Mens Æthelred fortsatt var i live signerte Æthelflæd avtaler, noe som har fått en del historikere til å trekke slutningen at det var hun som var den reelle herskeren. Da hennes ektemann døde i 911 etter slaget ved Tettenhall ble hun framhevet og gitt en status som «Mercianernes frue». Tittelen var ikke en tittel kun i navnet; hun var en betydningsfull militær leder med taktisk klokskap.
Æthelflæd hersket i bortimot åtte år, i henhold til Den angelsaksiske krønike, fra den nylig befestede hovedstaden ved Stafford. Det er sannsynlig at det engelske grevskapet Staffordshire ble dannet under hennes regime. Hun befestet hennes eksisterende grenser og gjenerobret Derby.
Hun døde i Tamworth i 918, og ble gravlagt ved kirken St Peter's Church (i dag nonneklosteret St Oswald's priory) i Gloucester, en by hun bygget opp fra de romerskeruinene fra en tidligere bydannelse. Hun bestemte byen grunnleggende gatestruktur som eksisterer den dag i dag. Hun lot etterhvert sin datter Ælfwynn ble felles hersker av Mercia.
Ælfwynn
Herredømmet over Mercia gikk i arv til datteren Ælfwynn. Krønikerne har merket seg Ælfwynns rett med stor presisjon for å ikke legge noen tvil til hennes krav, og dette er gitt betydelig verdi for å vise at herredømme over land kunne bli arvet av en kvinne, eller i henhold til det angelsaksiske begrepet, «spinnesiden».
Imidlertid ble Ælfwynn tvunget til å underkaste seg sin onkel og morens bror, kong Edvard den eldre av Wessex. Etterfølgelsen av Edvard bekreftet unionen mellom de to tidligere adskilte kongedømmene, og ble dannelsen av kongedømmet England. I denne forbindelsen ble den svakere part, Ælfwynn, tatt i forvaring av sin onkel som fortsatt sin far Alfreds krigføring mot danene. Ælfwynn forsvinner ut av historien og antagelig levde hun resten av sitt liv i et nonnekloster.
Betydning i Runcorn
Lokalhistorien for byen Runcorn i Cheshire hevder at Æthelflæd kom langs elven Mersey på vestbredden og nådde kurven hvor elven smalner. Her bygde hun et borg av tre på sørbredden for hindre vikinger å seile opp elven. Garnisonen trengte forsyninger og liten landsby vokste opp ved siden av borgen. Landsbyen ble til den kommende byen Runcorn.
Da jernebanebroen ble bygget av jernbaneselskapet London and North Western Railway (LNWR) ble det gravd fundamenter for den sørlige bropilaren og da oppdaget man restene av borgen. Denne bropilaren har fått navnet «Ethelfleda's Pier». En utsmykning ved stedet for den gamle broen Transporter Bridge har hennes navn på en plakett og viser henne ridende på en hvit hest over en vindebru mens hun forlater en borg i stein kalt «Runcorn Castle». Dette er dog ikke historisk korrekt da den normanniske borgen som er lokalisert på åsen i byen er kalt Halton Castle og ble reist langt senere, rundt 1070, for den første baronen av Runcorn, et århundre etter Æthelflæd.
Referanser
^Kindred Britain, oppført som Æthelflæd [House of Wessex] Lady of the Mercians, Kindred Britain ID I2511[Hentet fra Wikidata]
^Hill, Paul: The Age of Athelstan, Tempus Publishing, 2004. ISBN 0-7524-2566-8
Litteratur
Primære kilder
Asser: Vita Ælfredi, red. W.H. Stevenson, Asser's Life of King Alfred. Oxford, 1904; overs. S.D. Keynes & M. Lapidge, Alfred the Great. Harmondsworth, 1983.
Anglo-Saxon Chronicle (MSS A, B, C, D and E), red. D. Dumville & S. Keynes, The Anglo-Saxon Chronicle. A Collaborative Edition. Bind 3–7. Cambridge, 1983.
Wainwright, F.T. (1975): «Æthelflæd, lady of the Mercians». I Scandinavian England. 305–24.
Szarmach, P. R. (1998): «Æðelflæd of Mercia, mise en page». I Words and works: studies in medieval English language and literature in honour of Fred C. Robinson, red. P.S. Baker & N. Howe. 105–26.
Keynes, Simon (1998): «King Alfred and the Mercians». I Kings, currency and alliances: history and coinage of southern England in the ninth century, red. M.A.S. Blackburn & D.N. Dumville. 1–46.
Walker, Ian W. (2001): Mercia and the Making of England.
Stenton, Sir Frank (2001): Anglo-Saxon England
Pollard, Justin (2005): Alfred the Great: the Man Who Made England
Stansbury, Don (1993): The Lady Who Fought Vikings
Wolfe, Jane (2001): Aethelflaed: Royal Lady, War Lady
Heighway, C. & Bryant, R. (1999): The Golden Minster
Populærlitteratur
Haley, Elizabeth Garwood: Swords across the Thames, Bruceton Mills, 1999. ISBN 0-9659721-8-6
Tingle, Rebecca: Far Traveler, G. P. Putnam's Sons, 2005. ISBN 0-3992389-0-5: A semi-fictional account of the life of Aelfwynn
